På tur langs Norge for Endometrioseforeningen
Bare tre måneder etter operasjonen i 2023 la 27-åringen fra Lier ut på tur langs Norge med mål om å samle inn 500 000 kroner til Endometrioseforeningen.
Mari Cathrine kaller seg «Tur med Mari». Hun er foredragsholder, designer og aktiv friluftsjente med stort hjerte for kvinnehelse og naturterapi. For tiden bygger hun opp kroppen igjen etter et tøft år med endometrioseoperasjon, vaginisme, migrene og Crohns sykdom.
Hun begynte å dele om endometriosediagnosen og helsereisen sin i 2021, med mål om å spre kunnskap og øke forståelsen blant venner, familie og andre følgere. Det førte til at hun fikk kontakt med mange kvinner i alle aldre som delte sine personlige historier. Gjennom flere år har hun fått mange tilbakemeldinger fra kvinner som har lært mer om endometriose og adenomyose gjennom det hun deler. Andre har begynt å snakke om diagnosene og oppdaget at flere rundt dem er rammet.
Varme på tur
«Varmebehandling er alltid mitt førstevalg på tur, før jeg eventuelt tyr til andre hjelpemidler», sier Mari. Hun forteller at STÖ varmeplaster ble løsningen som fungerte godt på tur, selv når hun svettet mye. Varmeplasteret gjør at hun kan fortsette å gå på tur eller bevege seg rundt i camp i sitt eget tempo. På vinterstid er dette helt avgjørende, da man helst ikke vil stoppe opp midt i en snøstorm for å smelte snø, koke vann og «legge seg nedpå». Mari forteller at det er varmeplasteret som gjør vinterturene hennes gjennomførbare, på mange måter. Hun oppdaget varmeplasteret ved en tilfeldighet da hun lette etter noe som kunne erstatte en varmeflaske, som gjorde det vanskelig å bevege seg fritt. Når hun kjenner at det murrer i eggstokkene eller får sterke smerter, setter hun på et varmeplaster og opplever umiddelbar effekt.
Veien til endometriose diagnosen
Veien til endometriosediagnosen har vært beintøff. Mari opplevde at hun ikke ble trodd av leger, overleger og gynekologer da hun fortalte om smertene sine og hvordan de preget hverdagen hennes. Allerede på ungdomsskolen begynte hun å merke at smertene og plagene ikke var vanlige menssmerter. Meldingsboka på skolen ble fort full av fraværsmeldinger, og hun slet med å delta på sosiale og sportslige aktiviteter. Men det var dessverre ingen som snakket om at mensen ikke skulle gjøre så vondt. På skolen hadde de kun én klokketime med helsesøster om menstruasjon. Ungdomstiden hennes var preget av bruk av sterke smertestillende og perioder der hun var sengeliggende, uten at hun fikk videre hjelp eller tiltak. Mari skulle ønske helsepersonell hadde hatt mer kunnskap om endometriose og forstått alvoret i plagene hennes. Hun skulle også ønske det var mulig å bli henvist videre uten å møte avslag på avslag. Totalt mistet hun et helt skoleår på grunn av høyt fravær. «Jeg gråt meg til en kikhullsoperasjon i 2021», forteller Mari. Under operasjonen ved Drammen sykehus fant de endometriosevev, men fjernet det ikke. Det ble kun tatt vevsprøver, noe Mari mener skyldtes manglende kunnskap om endometriose. Før operasjonen sa overlegen til henne: «Du har ikke endometriose fordi du har ikke de typiske symptomene.» Det skulle vise seg at hun hadde stor spredning av vev på blant annet blære, endetarm, blindtarm, bukhule og eggstokker. Hun måtte gå to år til med ekstreme smerter før hun fikk hjelp ved Ullevål sykehus, hvor hun forteller at hun ble operert på riktig måte. Senere har hun hatt enda en operasjon og perioder med sterke plager.
Forskning og arbeidsliv
«Jeg synes det er fantastisk at det forskes mer på kvinnehelse, men forskning tar tid», sier Mari. Hun mener vi ikke kan vente 5–10 år på resultater mens kvinner fortsetter å stå utenfor arbeidslivet på grunn av helseplager. Det trengs konkrete tiltak og en gjennomførbar handlingsplan for å få flere kvinner i arbeid. ISO-standarden for overgangsalder og menstruasjon i arbeidslivet bør kanskje være et krav fremfor en «nice to have». Mari trekker også frem at unge kvinner må vente 14 måneder på en gynekologisk undersøkelse ved mistanke om endometriose. Når smertene samtidig går utover både livskvalitet og oppvekst, mener hun det er tydelig at helsetilbudet må styrkes, ikke kuttes slik det stadig gjøres i dag. Hun mener også at kvinnehelse ikke bare handler om økonomi, men om retten til et verdig liv på lik linje med menn. Hun etterlyser større kunnskap om kvinnesykdommer, bedre tilrettelegging i arbeidslivet og et NAV-system som forstår hvordan kroniske sykdommer påvirker arbeidsevnen. Når kvinner med sterke smerter opplever å ikke bli trodd eller få nødvendig hjelp, mener Mari at systemet svikter der det egentlig skal hjelpe. For henne må kvinnehelse tas på alvor i praksis, ikke bare i forskningsstrategier og festtaler.
